• Championatvinnere15

Andre Elghundraser

Andre Elghundraser
Vi har mange elghundraser. Her kan du lese om Svensk Hvit, Karelsk Bjørnhund, Russisk Europeisk Laika, Hälleforshund, Vestsibirsk Laika og Østsibirsk Laika.

SVENSK HVIT ELGHUND

BAKGRUNN

Rasen ble til ved en tilfeldighet på 1930-tallet da en jämthundtispe som tilhørte oppdretteren Salomonsson i Strömsund i Jämtland ble tjuvparret med en samojedlignende hannhund – en annen versjon er at hannhunden var jämthunden Gråj (1925-36), eier Daniel Bäckström, Hillsand. En av valpene het Vira, eid av E. J. Andersson i Ringvattnet, og et av hennes avkom var Ketty, eid av E. E. Näsström i Ringvattnet. Ketty var mor til den berømte Ottsjö-Jim (1941-53) eid av Ernst Jonsson i Ottsjön. Denne lyse hannhunden regnes som stamfar til rasen. Han var en utmerket løshund som det ble skutt 110 elg for. Lars Jönsson og Torkel Lundqvist la ned et stort arbeid på 1960-tallet for å konsolidere typen, og drev bevisst linjeavl på lyse og hvite hunder som var tidlig jaktmodne. Interessen økte og i 1986 ble Svenska Vita Älghundklubben stiftet. Etter hvert ble populasjonen så stor at det var aktuelt å få den anerkjent som egen rase, og Jan Åkerman hjalp til med arbeidet. Hvert år i perioden 1990-93 gikk han over ca 50 hunder, og på grunnlag av disse observasjonene ble standarden skrevet. Den ble godkjent av SKK i 1993, og 1996 i Norge.

REGISTRERINGER

Interessen for svensk hvit elghund har holdt seg relativt stabil i Sverige og Norge siden den ble godkjent som egen rase. For å øke mulighetene for en større genpool er stamboken åpen frem til 2010, dvs at hunder uten stamtavle kan stilles ut, og hvis dommeren finner at hunden er rasetypisk, blir den registret i kennelklubben som svensk hvit elghund. Registreringer 2004: Norge: 49, Sverige 114, Finland 21 – ikke i andre land.

JAKTHUNDEN

Brukes først og fremst som elghund. Rasen er kjent for sin kontakt- og samarbeidsvillighet under jakt, noe som kan gå på bekostning av utslag og påholdenhet, men jaktlysten er stor. Dessuten gjør den hvite fargen det lett å se hunden på lang avstand under losarbeidet. I Norge brukes den også som bandhund og ettersøkshund..  

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Litt større og mer rektangulær enn norsk elghund, grå. Meget godt gemytt. Mankehøyde for hannhunder: ideal 56cm, tisper: ideal 53cm. Halen bæres ringlet, men ikke for hardt rullet over eller nær inntil ryggen. Ikke fane. Farge: Ensfarget hvit. En gulaktig nyanse tolereres.   


Ralf Campbell
 

Lenker:

Norske Elghundklubbers Forbund http://www.elghundforbundet.no
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Svenska Vita Älghundsklubben http://www.starwhite.biz/vitjakthund
Finska Jämt- och Gråhundklubben http://www.shhj.fi

KARELSK BJØRNHUND

BAKGRUNN

Spisshunder har sin opprinnelse i sivilisasjonens utkantstrøk, der jakt og fangst har vært viktigere enn intensivt jordbruk. I enkelte område i Nord-Europa og Sibir har jegerne helt frem til våre dager hatt behov for allsidige hunder som fungerte som både jakt, vakt-, trekk- og pelshunder. Karelsk bjørnhund stammer fra denne spisshundgruppen, i likhet med alle elghundrasene vi kjenner i dag. Da nasjonalistiske vinder blåste over Finland på begynnelsen av 1900-tallet, gikk det historier om Karelens uforferdete hunder som med livet som innsats gikk imellom når den rasende bjørnen gikk til angrep på jegeren, som var bare bevæpnet med spyd. Interessen for slike hunder økte, og ble for første gang presentert på Finska Kennelklubbens utstilling i Helsinki i 1936 under navnet karelsk bjørnhund - for å understreke rasens bruksegenskaper. Under Vinterkrigen (1930-40) ble hele stammen utslettet i kjerneområdet i grensetraktene mellom Finland og Russland, men under Fortsettelseskrigen (1941-44) hentet finnene nytt blod i østlige Karelen som de okkuperte, før de måtte trekke seg tilbake. Av 60 hunder ble 43 plukket ut for å brukes til avl. To tredjedeler kom fra østlige Karelen. Standarden ble skrevet i 1943, og rasen godkjent av Finska Kennelklubben i 1946.

REGISTRERINGER

Etter annen verdenskrig økte rasens popularitet i Finland, og nådde en topp i begynnelsen av 1960-tallet – med over 1000 pr år. Registreringstall for 2004: Norge 33, Sverige 89, Finland 949, Danmark 21. Dessuten finnes noen få i Nederland, Frankrike og enkelte land i Øst-Europa.

JAKTHUNDEN

Allsidighet har alltid preget rasen, all-rounderen fra Karelen som jaktet på alt fra ekorn, mår og bisam til storfugl, elg og bjørn. Da det var lite bjørn i Finland etter annen verdenskrig, mens elgstammen vokste på 1960-tallet, gikk den over til å bli elghund. I begynnelsen var mange for pågående i kontakt med losdyret, men dette har bedret seg. Kareleren er kjent for sin store jaktlyst og raske søk, samt at den holder god kontakt med jegeren. De beste kan måle seg med toppene av de øvrige rasene. I Norge brukes den både som løs- og bandhund.   

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Sammenlignet med norsk elghund, grå er den noe større: Mankehøyde for hannhunder: 57 cm, tisper 52 cm (+ - 3 cm). Kroppen er lengre og hasene lavere. Halen skal berøre kroppen, enten på siden eller på ryggen. Stumphale aksepteres. Fargen er svart med hvite tegninger på hode, bryst, hals, buk og ben.

Ralf Campbell

Linker:

Norske Elghundklubbers Forbund  http://www.elghundforbundet.no
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Svenska Björnhundklubben http://hem.fyristorg.com/karelare
Finska Spetsklubben http://www.spj.fi
Danske Spidshundklubben http://www.spidshundeklubben.dk/dk/menu_racer_start.htm

RUSSISK EUROPEISK LAIKA

BAKGRUNN

Ved første øyekast ser den russisk europeiske laika ut som en mindre kopi av en karelsk bjørnhund, men skinnet bedrar – bokstavlig talt – og rasen har sin egen utviklingshistorie. I likhet med de andre laikaene har den vært en uunnværlig medhjelper på jakt etter alt fra pelsdyr til fugl og storvilt i de dype skoger i nordvestlige deler av Russland. Syrjenerne – Komifolket - er en finsk-ugrisk folkestamme som kom fra Ural og slo seg ned langs de store elvene som renner mot Nordishavet. Underveis ble hundene deres ble krysset med lokale laikavarianter, og fikk etter hvert sitt særpreg da menneskene ble mer bofaste. I begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst Shirinski-Shimatov samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig. Utenfor Moskva ble det anlagt en stor kennel, og her ble den russisk europeiske laikaen avlet frem til en relativt homogen type, delvis gjennom innavl av hunder fra Komi-republikken og Arkangelsk, delvis ved innkrysning med vestsibirisk laika.. En av stamhundene var den svart-hvite hannhunden Muzgarom fra Komi-republikken som ble parret med den vestsibirske tispen Pitjuuh.  Et tilsvarende projekt i St.Petersburg var basert på hunder fra Arkangelsk, der hannhunden Bublik 1 og sønnen Bublik 2 dannet grunnstammen. Til slutt ble hunder fra Moskva-kennelen parret med hunder fra St.Petersburg, og resultatet var dagens russisk europeiske laika.

REGISTRERINGER

I Russland er bare vestsibirsk laika mer populær – vel og merke av registrerte laikaer. For å bli registrert må hunden være jaktmeritert, og de fleste yrkesjegerne går ikke på utstillinger eller deltar på jaktprøver. Registreringer 2004: Norge 0, Sverige 2, Finland 60. Rasen er meget populær i Øst-Europa, og sees ofte på utstillinger i Tsjekkia og Polen.

JAKTHUNDEN

Det har hittil vært liten interesse for russisk europeisk laika i Norden, muligens fordi den eksteriørt ligner svært på karelsk bjørnhund, og man tenker at det er nok med én kareler. Men de som har jaktet med den sier at den ligner mer på de andre laikarasene - mer allsidig, mer kontaktsøkende.

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Litt større en norsk elghund, grå og litt lengre i kroppen. Ligner på karelsk bjørnhund, men er mindre og ikke så kraftig bygget. Mankehøyde på hannhunder: 52-58cm, tisper 50-56cm. Halen er enten sigdformet eller ringlet, båret over ryggen eller mot låret. Farge er sort, grå, hvit, pepper og salt, mørk med hvite flekker, hvit med mørke flekker. Uønsket er kraftige ”ticks”(små flekker) på bena og rød farge.

Ralf Campbell

Lenker:

Norske Elghundklubbers Forbund http://www.elghundforbundet.no
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Svenska Laikaklubben http://www.svenska-laikaklubben.com
Finska Laikaklubben  http://www.laikajarjesto.fi

HÄLLEFORSHUND

BAKGRUNN

Før annen verdenskrig hadde områdene rundt Hällefors Bruk i Värmland noe av Sveriges største elgbestand, og det var behov for gode løshunder. Jägarmästare Edward Rådberg kjøpte Pajo, en seks år gammel brunrød blandingshund av Petrus Hasselblad. På Hällefors bruk gjorde han god nytte for seg. Da Pajo døde 11 år gammel var 142 elg blitt skutt for ham. Ryktet om storjageren spredde seg, og mange var interessert i disse røde elghundene. Han ble parret med Akka, en renraset finsk spets tispe eid av Lindorm Liljefors. I kullet var det bare én valp, hannhunden Puck, som ble parret med sin mor, Akka. Denne mor-sønn kombinasjonen resulterte i to hannhundvalper som var ¾ finsk spets, men mye større og kraftigere. Begge var topp løshunder, men den beste var Karr 1, som det ble skutt 121 elg for. Den dominerende oppdretter 1937 – 68 var skogvokter Martin Norman. Han parret Karr 1 med Spanja, en laika av ostjak-type han hadde fått tak i fra Russland. I denne kombinasjonen var Stor-Pajo og Pan 1 var de mest kjente. På 1970- og 80 tallet var Jonas Gulin i Västerbotten en markert oppdretter. I avlen brukte han hunder med så stort innslag av ostjaklaikaer som mulig. I 1994 ble Hälleforshundklubben stiftet, og i 2000 ble rasen godkjent av SKK –  av NKK året etter, da Norske Elghundklubbers Forbund fikk forvaltningsansvar for rasen.

REGISTRERINGER

I Sverige viser registreringstallene siden 2000 økende tendens. Registreringstall for 2004: Norge 8, Sverige 89 - ikke i andre land.

JAKTHUNDEN

Rasen er renavlet på jaktegenskaper, har stor jaktlyst, og brukes først og fremst som løshund på elg, men stiller også bjørn og gaupe. Hälleforshunden har et større søk enn laikaene, men ikke så raskt. Brukes også som bandhund og sporhund. Under NM for bandhunder 2004 ble en hälleforshund nummer 9 av 29 ekvipasjer.

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Større og mer rektangulær enn en norsk elghund, grå, omtrent like stor som en jämthund: Hannhunder 55-63 og tisper 52 - 60 cm. Halen bæres over ryggen, eller ringet over eller nær rygglinjen. Fargen skal være gulrød i mørkere eller lysere nyanser. Mørkt snuteparti med svart snutespiss. Lyse tegninger på kinn tillatt. Lysere fargenyanser i bryst, buk. Selemerke, ben, halens underside, samt mørk fargeflekk på halens overide. ­

Ralf Campbell

Linker:

Norske Elghundklubbers Forbund http://www.elghundforbundet.no
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Hälleforshundklubben http://halleforshunden.org

VESTSIBIRSK LAIKA

BAKGRUNN

Laikaen er taigaens hund, en all-rounder som opp gjennom tidene har vært uunnværlig for yrkesjegeren i Sibir som jakt- og trekkhund. Den markerer viltet med å bjeffe, derav navnet laika, som på russisk betyr ”hund som bjeffer”. Omkring 1850-tallet var nasjonalismen på fremgang i Russland, og disse ”urhundene” ble assosiert med fedreland og nasjonale verdier. Fyrst Shirinski-Shimatov nedla et stort arbeide med å studere og klassifisere laikaene i den europeiske delen av Russland og i Sibir. De første hundeutstillingene ble arrangert i begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk, østsibirsk, russisk-europeisk og karelsk finsk laika (den siste ikke godkjent av FCI). Den vestsibirske laikaen kommer fra området mellom østlige Ural og elven Ob, og avlsmaterialet er basert på vogul og ostjakhunder. De første kom til Norden på 1970-tallet da det var interesse for rovdyrskarpe bjørnehunder.

REGISTERINGER

I Russland blir bare 1/3 av alle laikaer registrert – ca 20.000 hvert år av de fire rasene – og bare valper etter jaktmeriterte foreldre. De fleste er uregistrerte og kommer aldri på jaktprøver, men sportsjegere har hunder med stamtavle. Av de registrerte laikaer i Russland er den vestsibirske langt mer populær enn østsibirsk, mens det er omvendt i Norden. Registreringstall for 2004: Norge 28, Sverige 78, og Finland 59.

JAKTHUNDEN

I Russland brukes laikaen først og fremst til jakt på mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink, og jaktprøvene der er en meget god kvalitetstest på bruksegenskapene. Momentene er 1.Jaktlyst, 2.Bevissthet og hurtighet i søket, 3.Oppførsel ved stand, 4. Påholdenhet, 5.Mål og bruk av det, 6.Lydighet. Det arrangeres også løshundprøver i Russland på elg, rein, bjørn og villsvin. I Norden brukes den vestsibirske laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men kan også stille bjørn og gaupe. I Norge er fungerer den både som løs- og bandhund. Det er et tankekors at laikaene i hjemlandet lovprises for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren – mens vi premierer og avler på spesialister, elghunder som ikke skal være altfor kontaktsøkende!

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Større enn norsk elghund,grå, og nesten like kort i kroppen. Skulderhøyde: Hannhunder 54-60cm, tisper 52-58. Halen er hardt ringet over rygg eller lår. Mange farger er tillatt: Hvit, pepper og salt; rød og grå i alle nyanser, sort, flerfarget med flekker i samme farger.

Ralf Campbell

Lenker:

Norske Elghundklubbers Forbund http://www.elghundforbundet.no
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Svenska Laikaklubbben http://www.svenska-laikaklubben.com
Finska Laikaklubben http://www.laikajarjesto.fi
Bjørnhundklubben http://hem.fyristorg.com/kareler

ØSTSIBIRSK LAIKA

BAKGRUNN

Det østlige Sibir er større enn hele Europa, og taigaen er tynt befolket. Asiatiske folkestammer som evener, burjater, tsjuktsjer, jakuter, altajer, korjaker og mongoler har opp til vår tid hatt sin egen variant av laikaen, en allsidig hund som var og mange steder fremdeles er uunnværlig for yrkesjegeren som jakthund på mindre pelsdyr, skogsfugl og storvilt. Under den russiske kynologiske konferansen i 1948 ble det bestemt at laikavariantene  mellom elven Jenisei og Stillehavet skulle slås sammen til en rase og kalles østsibirsk laika. Amur-laikaen, fra grenesområdene mot Kina, ble valgt som ideal og fellesnevner for alle variantene, en meget allsidig jakt- og trekkhund, men yrkesjegerne stilte seg negative til forsøket med å gjøre rasen mer enhetlig eksteriørmesig. De var bare interessert i jaktegenskapene. Derfor besluttet myndighetene på slutten av 1960-tallet å opprette en avlstasjon i Irkutsk, og en rasekomite fikk ansvaret for å styre avlen. Et stort antall hunder ble samlet inn, men avlsmaterialet var så uensartet at komiteen måtte gi opp, og etter de sosiale og politiske omveltningene omkring 1990 hadde jaktorganisasjonene blitt så selvstendige at forslaget til en standard ble nedstemt. Samtidig gikk Sovjetunionen i oppløsning, og hver enkelt republikk følte ansvar for sine lokale varianter av laikaen. Dette er en av grunnene til at man ikke kan snakke om en homogen type av østsibirsk laika i Russland i dag. Det samme kan man si om Norden. Eksteriørmessig var avlsmaterialet vi fikk på 1970-tallet kanskje ikke det beste, og utstillingsdommerne har vel heller ikke bidratt til en enhetlig type. Til det har bedømmelsen variert for mye.

REGISTERINGER

I Russland registreres bare avkom etter jaktpremierte laikaer – totalt 20.000 hvert år av de fire rasene, men det er tre ganger flere av de uregistrerte. Mange av disse er lokale varianter av laikaer fra østlige deler av Sibir, som aldri kommer på jaktprøve og følgelig ikke blir registrert. I Norden er østsibirsk laika som har størst tillit blant jegere. Registreringer for 2004: Norge 16, Sverige 155, Finland 252.

JAKTHUNDEN

Laikaen er i utgangspunktet en all-rounder og brukes i Russland som jakthund på de tradisjonelle byttedyrene, på alt fra ekorn og røyskatt til skogsfugl, bjørn og elg. De første kom til Norden på 1970-tallet for å brukes på storviltjakt, særlig var det interesse for rovdyrskarpe hunder. Den østsibirske laikaen er en hund med stor jaktlyst, og brukes først og fremst som løshund på elg, men kan også stille bjørn og gaupe. Den har raske søk og holder god kontakt med fører. I Norge brukes den både som løs- og bandhund.

EKSTERIØR

Populærbeskrivelse: Kraftig. Større enn norsk elghund, grå, og mer rektangulær. Hannhunder 55-63 cm og tisper 53-61 cm. Halen er sigdformet eller ringlet. Sigdformet hale bæres rett eller bøyet mot lenden. Godt ringlet hale ligger mot krysset eller låret. Farger: Pepper og salt; hvit, grå, sort, rød og brun i alle nyanser, flekker. Små flekker, ”ticks” er tillatt på bena.

Ralf Campbell

Lenker:

Norske Elghundklubbers Forbund http://www.elghundforbundet.no
Svenska Älghundklubben http://www.alghundklubben.com/raser.asp
Svenska Laikaklubben http://www.svenska-laikaklubben.com
Finska Laikaklubben http://www.laikajarjesto.fi

FØEHK PÅ FACEBOOK